|
helgen 
 |
|
|
|
| en start |
Åpningskapitlet: Victor forteller
En romans eksposisjon gir gjerne fortellingen en retning, og presenterer sentrale tematiske anliggender. I romanen Juleoratoriets innledende kapittel etablereres fortelleren Victor, hjemvendt dirigent til sin barndoms by, Sunne. Dette korte kapitlet, åtte av 322 sider, gir oss derimot svært begrenset informasjon om romanens videre handling. Det er imidlertid min oppfatning at dette kapitlet speiler flere av romanens hovedanliggender, og at det på en svært indirekte måte presenterer og formulerer spørsmål som er avgjørende for fortellingens tilblivelse overhodet.
Allerede i den innledende setningen, etableres en personal forteller: ”Det första jag gjorde på Hotellet (…)” (JO:7). Gjennom hele kapitlet har vi å gjøre med en førstepersonsfortelling, og det er ikke før i romanens avsluttende del at Victor tilbakevender som jeg-forteller. I resten av romanen opptrer han som en svært tilbaketrukket fortellerinstans, og de andre karakterene trer frem som selvstendige stemmer, enten i første- eller tredjeperson. Det er altså i selve fortellingen at det første kapitlet fremstår som frittstående ved første gangs lesning, fordi det som møter oss fra kapittel II og utover, er en beretning som finner sted femti år tidligere, med helt andre karakterer. Victor, som vi møter i dette første kapitlet, er langt ute i teksten ikke til stede som agerende karakter overhodet. Det vil derfor være interessant å se på hvordan Victors førstepersonsfortelling rammer inn hele fortellingen. Synsvinkelen er intern, og vi følger en vandring gjennom en gate, en kirkegård og inn i en kirke. Denne vandremetoden er nesten filmatisk i sin glidende måte å presentere hovedpersonen og omgivelsene på. Den er også inviterende i forhold til leseren, som blir med på den korte vandringen i den lille byen. Vi følger en person som reiser tilbake til et sted han tydeligvis har bodd som liten. Av de innledende setningene leser vi at han nå er voksen, at han er mann og far til en sønn. Vi befinner oss i en tid der TV og kino er medier som fremstiller fortellingene:
Det första jag gjorde på Hotellet, var att ringa hem för att säga att jag kommit frem. Min sons barsnliga röst har fått sprickor, där mörkret tränger inn. ”Har du TV på rummet, pappa?” ” Nej, det har jag inte” (...) ”Finns det nån bio då?” (JO:7)
Tekstens anakroni, hopp i tid og ulike teksttyper krever en erindrende og aktiv leser. Victors jeg-fortellende deler rammer inn romanen, samtidig som den skaper en syklisk bevegelse. Hovedfortellingen, eller Sidners fortelling, blir derfor en stor hovedanalepse. Juleoratoriets analeptiske struktur plasserer seg inn under den kategorien Gerard Genette kaller blandede analepser. Narrasjonen griper tilbake til et punkt i historien som tar til før fortellingen beveger seg fremover. Vi har altså å gjøre med et tidsmessig tilbakegrep, hvor fortellingen på en måte til slutt møter seg selv igjen. Denne sykliske strukturen minner også om et musikkstykke, hvor avslutningen bringer inn de innledende temaene som kom frem i eksposisjonen.
Det er imidlertid noen passasjer i denne innledende delen jeg ser som avslørende og viktige for en analyse av romanen som helhet. Som nevnt står fortellingen i dette kapitlet i et langt nærmere forhold til romanens avslutning, da det faktisk er avslutningen på historieplanet. Men gjennom refleksjon og passasjer hvor narrasjonen stopper opp og betraktningene overtar, elastiseres beretningen og peker mot temaer som er avgjørende for en analyse av både romanens form- og innholdsmessige aspekter.
I denne lesningen av åpningskapitlet ønsker jeg å peke på de to parallelle bevegelsene den setter i gang. I tillegg til at vi følger protagonisten gjennom en liten vandring som gir oss ytre informasjon om hvorfor han er der han er, gir teksten også indikasjoner om en bevegelse som ligger under for hele handlingsmønsteret; det er en annen og dypereliggende grunn til at Victor Udde har reist tilbake, og her er teksten mer gåtefull og kanskje mer lik tittelen på filmen det henvises til innledningsvis: ”Den här kvällens film hette Dimman och budskapet löd sålunda:”What you see won´t hurt you. It will kill you” (JO: 7). Denne underteksten er med på å utvide og samtidig gjøre dette innledende kapitlet gåtefullt. Dette fremgår av at kommentarene er uavsluttede eller nesten fremstår som helt løsrevne fra sammenhengen. Et eksempel er Victors samtale med koret, der han innledningsvis spøker med en ironisk tone om sin ankomst; ”För vem skulle annars tro på ett sånt här vansinnigt företag, att leda jubelkörer i denna tid. Det här är ju en tradition, som...men det angick dem ju inte, det var min historia...har några år på nacken”. (JO:12, min uthevning) Dette sitatet illustrerer denne parallelle bevegelsen (double narrative?) som kommer frem i dette kapitlet. Victor har et bestemt mål med oppholdet, han skal dirigere det lokale koret i deres oppsetning av Bachs juleoratorium. Tankekommentaren ”men det angick dem ju inte, det var min historia” peker mot noe Victor tenker på, men lar være å ytre. Vi får en følelse av at det er hendelser i fortiden som er vanskelige å artikulere, men som tar stor plass i sinnet. Det er også intenst tilstedeværende, og ulmer i overflaten hele tiden. Måten tanken veves inn i selve ytringen i dette sitatet, understreker dette. Den subjektive viktigheten av at Victor befinner seg i Sunne er også fremtredende i den korte samtalen mellom ham og sønnen i romanens første avsnitt, der sønnen lurer på hvorfor faren har reist. ”Det är en nödvendighet för mig”( JO: 7), forklarer Victor. Vi skal først se på Victors vandring fra Hotellet til kirken, og se hvordan hans formidling av inntrykkene både sier noe konkret om hans opphold, samt at underteksten setter i gang en parallell bevegelse.
Vandringen, møtet og talen er tre motiver som starter erindringsprosessen hos Victor, det jeg mener å lese som den viktige, parallelle og samtidig underliggende bevegelsen i dette innledende kapitlet. Victors vandring gjennom byens gater setter i gang tankeprosesser som er linket sammen i måten de peker ut av narrasjonen på. Etter telefonsamtalen med sønnen går han ut i gatene og stopper ved et bestemt butikkvindu: Österbergs Ur och Optikk. Der blir han stående og betrakte alle de ulike klokkene, og opplever dem som et virrvarr. Alle sammen tikket, men ikke i takt:
Och ingen av dom visade samma tid. En var kvart över två, en tjugo över fyra, en tredje visade strax midnatt eller mitt på dagen. Oförtrutet tickade de på, var och en i sin tid, obekymrade om varandra. Ingen var falsk och ingen sann, det fanns inget för och inget efter. Alla var vända inåt mot sin egen mekanik./ Det var likadant utenför fönstret. I det täta snöfallet gled och halkade människor mot varandra och ingen var riktigt samtidig. När en väctes ur sina mardrömmar, stelnade en annan i minnet av en sommardag. (JO:7)
Denne tekstpassasjen sier noe om menneskenes indre liv, og menneskenes virke i verden. Hvert individ er sin egen tid og sin egen fortelling, kunne man si, samtidig som de eksisterer parallelt med, eller avløser hverandre, som Victor forsetter: ”Varje handling i det förflutna avlade tusen andra möjligheter, rännilade sig vidare mot sina egne framtider” (JO:8). Samtidig er denne passasjen, slik jeg leser den, ytterst viktig i en forståelse av tematiseringen av en indre bevissthet og mulighetene for å erindre for å forstå seg selv. Samtidig som klokkene faktisk ligger side om side i det samme vinduet, er tiden, livet eller øyeblikket hos hver og en av dem skiftende. Det samme gjelder alle menneskene rundt Victor, og også ham selv. Klokkene sier noe om tiden, både den ytre som vi ikke kan gjøre noe med, og den tiden som går frem og tilbake inne i oss; gjennom erindringen. Samtidigheten og en fastfrysing av øyeblikket er umulig, fordi sinnet ikke fungerer på denne måten. I tillegg foregår det nærmest en besjeling av klokkene i denne passasjen, de er ”obekymrade om varandra”, på samme måte som menneskene som passerer hverandre på gaten utenfor vinduet. Deres før og etter er subjektivt, og deres tid er forgjengelig. Likevel kan tiden tilbakekalles gjennom erindringen, slik at man plutselig, i all snøen, er tilbake i en sommerdag. På denne måten sier teksten også noe om en indre opplevelse av tiden, som kan være langt mer elastisk enn tiden som faktisk går utenfor menneskene. Evnen til å erindre og ”forflytte” seg i tiden, og den subjektive opplevelsen av sannhet, et før og et etter, speiles i klokkenes individuelle fremvisning av sin egen tid.
Det kan virke som om Victor er tilbake der hvor bevisstheten startet, og nøster frem alle disse tidligere øyeblikkene som formet fortiden hans. Måten erindringen henter fram tidligere opplevelser er viktig i dette innledende kapitlet. Victor går fra klokkeforretningen og befinner seg nå i sin egen mentale tid:
(...) var i min egen tids förvirrade labyrint, medan jag fortsatte ned denna gata, där jag en gång namngett så mycket. Samtidigt som jag tog mina vuxensteg var jag, med en annan del av mig, tre år. Den hand som var sluten kring portföljen, höll samtidigt i min mors hand, pekade på en glasstrut, slog sig fri ur ett slagsmål i Grekland, följde ett partiturs ljuvligheter. (JO:8)
Vi får en forståelse av at Victor er på jakt etter noe som har gått tapt, eller en tid som eksisterte før den gjennomgikk en forandring - en tid da man navngir noe for første gang. (Skjlovskij)Det kan virke som benevnelsen av omgivelsene er vanskeligere i den tiden han befinner seg i nå, men at erindringsprosessen er en prosess som setter i gang forskyvninger og forandringer. Man kan muligens si at bevegelsen i dette første kapitlet består av tre analoge strømmer; Victors vandring gjennom byen, Victors ”vandring” i en tid som er tapt, og en vandring i de tankeprosessene opplevelsene fra denne tiden har igangsatt. De tankeprosessene den konkrete vandringen åpner for, er så intense at protagonisten nærmest er like tilstedeværende i fortiden som i nåtiden. Hva som virkelig er grunnen til at han har vendt tilbake, forblir imidlertid bare noe insinuert og ikke-uttalt, som øyeblikket før Victor går mot kirkegården: ”Så många år som gått och endå: samma ögonblick, samma liv. Samma nödvendighet./ Den skapande døden…” (JO:8). Dette er andre gangen ordet ”nødvendighet ” brukes. Hvilken død, hvilken nødvendighet og hvilket øyeblikk sies det imidlertid ikke noe eksplisitt om i dette kapitlet.
Victor beveger seg nå til kirkegården, der han møter Egil Esping. Det er av ham vi får vite navnet på hovedpersonen, og samtalen gir oss også noe informasjon om Victors fortid på stedet. Som jeg tidligere har påpekt, er dette kapitlet antydende i sin tilnærming til jeg-personens prosjekt, og dette er også tilfellet i samtalen med Esping. Victor er fjern i sine svar, har problemer med å lytte, og kommer også med korte eller ufullstendige svar. Dialogen er likevel en fruktbar måte å perspektivere karakterene på. I samtalen kontrasteres Victor med Esping. I motsetning til ham, har Victor kommet seg ut og ”blitt til noe”, og vi får konkrete opplysninger om hans yrke og at musikken er noe som har vært viktig for slekten hans. Dialektene deres er svært ulike, noe som tyder på at Victor ikke har vært på stedet lenge nok til å ta den opp som sin egen. Også møtet med Esping setter i gang sterke erindringsprosesser hos Victor, og disse gjør ham fjern i samtalen. Han tar ikke farvel da han går fra kirkegården, men forlater Esping mens han holder på å fortelle ham noe.
Victor går mot gravsteinene som er tildekket av snø slik at han ikke kan lese navnene på dem. Problemet med benevning og artikulasjon er også her aktualisert: ” Det var omöjligt att hitta några namn, men: / How fit a place for contemplation is the dead of night among the dwellings of the dead…(JO: 11). Victor forsøker å beskrive noe med sine egne ord, men låner i stedet et sitat. (fra???)Referansen til, og innhentingen fra andre diskurser er påfallende, også her i det første kapitlet. Victor refererer til andre tekster, musikk, billedkunst og film i sin tale til koret inne i kirken. I sine refleksjoner rundt kunsten, blir han intens, og teksten setter opp tempoet. Det kan tyde på at disse tingene er viktige for ham. Hvorfor, røper han i sine tanker om filmskaperparet brødrene Marx, og også her er tiden sentral:
Eller tänk på brödrena Marx, min kära församling. Rasande handling, jakter, kärlek. Så plötsligt stiger de utanför, uppför en aria av vitsar, det är skönt. För detta är människans privilegium: att dra sig undan tiden och orten. (JO: 13)
Victor postulerer et syn på kunsten som medvirkende til å kunne unndra seg den tikkende tiden. Slik jeg leser det, virker det også som om det ligger en tro på at kunsten muliggjør å innhente en tid som har gått tapt, nettopp ved at den gjør den spatial og beboelig.
Den siste passasjen jeg ønsker å peke på, er trolig den viktigste fra innledningskapitlet. Også denne passasjen er knyttet opp mot spørsmålet om tid, erindring og erfaring. Den består både av er sitat fra Oskar Loerke, og en passasje som kan sies å sammenfatte hele Juleoratoriets underliggende prosjekt:
”Johan Sebastian Bach skapade av vibrerande luft den världsomfattande, osynliga Gudsstaten och vandrade, medan han ännu levde, in i den liksom legendens kinesiske målare in i sin tavla”, skrier Oskar Loerke./ Det var Bach, det. Men vilka var nu de, som orkade hålla ”jublets kategorier” vid liv? Vem är det som underhåller språket så att det fortfarande finns tillgängligt, år efter år?/ Vad i mig hade orkat? Vilka ögonblick är det som formar våra liv, vilka ansikten belyses av vårt medvetandes första bleka strålar och ger oss en inriktning? (JO:12)
Loerkesitatet er i Anita Vargas studie av Juleoratoriet beskrevet som en mise-en-abyme for hele teksten . En slik passasje i teksten speiler teksten som helhet, samtidig som den også selv utgjør en del av den. Loerkesitatet sammenlikner Bachs forhold til musikken med den kinesiske kunstneren Wu Tao-tzu. Legenden forteller at Tao-tzu forsvant inn i et bilde han selv hadde malt. På samme måte forsvinner Bach inn i sin musikalske komposisjon. Vi kan også tolke det dit hen at romanen igjen postulerer et syn på kunsten som et romlig fristed der tiden blir elastisk, stopper opp og utvides. Formuleringer som ”De hade musiken: en dörr de kunde öppna när som helst och gå inn genom”(JO: 189) er representativt for flere andre utsagn i romanen, noe som tematiserer karakterenes tro på, og nærhet til kunsten. Samtidig, slik jeg leser det, skrives det her frem en poetikk, gjennom måten Juleoratoriet kommenterer seg selv og sin egen tilblivelse på. Samtidig som dette gjøres, diskuteres språket som mulighet for erkjennelse opp mot andre kunstformer, og dette utgjør et nivå som er både metatekstuellt og inviterende ovenfor leseren.
Som nevnt er bruken av, og henvisningene til andre tekster og diskurser viktig i romanen. Det aller første som møter oss i lesningen av romanen er tittelen, og heller ikke denne er Tunströms egen, men tilhører Bachs komposisjon av samme navn. Allerede i tittelen vises det til en annen kunstform: musikkens. På den første siden henvises det til en aktuell skrekkfilm, ”Dimman”, det flettes inn sitat fra XXX og Oskar Loerke. I Victors tale til koret er Bach sentral, sammen med tanker om film, opera og litteratur. Romanen skaper allerede i dette kapitlet en vev av mange ulike tekster og diskurser, noe som forsterker dens metatekstuelle karakter.
Det innledende kapitlet er avsluttende på den måten at det i seg selv utgjør en liten fortelling. Victor kommer frem til kirken der koret venter, og han løfter taktpinnen for å slå an Bachs juleoratorium. Selv om narrasjonen i dette kapitlet er konkret og lett å gripe, er det også en fragmentert avsløring av viktige tematiske aspekter. Victor preges av en dobbelhet som også gir seg utslag i teksten. Han er ironisk i sin tone ovenfor koret, men som forteller preges han av et alvor som ligger til grunn for hans besøk. Det er min påstand at flere av de tankene som er fremtredende gjennom denne parallelle bevegelsen teksten gir, er en tematikk som skal vise seg å være tilbakevendende i romanens viktigste deler. Dette lille, innledende kapitlet underbygger og viser frem den sentrale tanken om at det finnes ”ögonblick som aldrig upphör” (JO:18). |
|
|
|
|
Øfrom a draft of Mrs. Dalloway
 |
|
|
|
|
fine göran
 |
|
|
|
| I need a howl...! |
| denne bloggen er rett og slett verken mer eller mindre et forsøk på å samle tankene rundt masteravhandlinga mi i allmenn litteraturvitenskap. ved å bruke den som notisblokk/tankesamler/utviklingslogg håper jeg at den skal bidra til å dra hele prosjektet i havn, også kan det bli morsomt å gå gjennom den etterpå. altså, per dags dato er det altfor løse tanker til at jeg kan snakke om noe prosjekt. tunström konkurerer med både seg selv, virginia woolf og paul auster om oppmerksomheten i hodet mitt. men jeg har jo sagt til meg selv at verket Ventetid er ganske spikret, på en eller annen måte. Og jeg håper på maaaange kommentarer/innspill underveis, selvfølgelig. |
|
|
|
|
| |
|
|
|
|
|
|
Something interesting can go here.. if you want it to. It depends what you want.
|
|
posted by M. at 
